Høringssvar vedr. forslag til nye regler for reduksjon av uføreytelser 30.07.21

Høringssvar vedr. forslag til nye reglerfor reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjoner

ASD ber om synspunkter på hvordan arbeidsinntekt skal gi trekk i uføretrygden. Departementet foreslår tre alternativer og spør om de vil gi bedre «arbeidsinsentiver» enn dagens ordning. De vil også ha synspunkter «med hensyn til at flest mulig med en restinntektsevne skal få innvilget en gradert uføreytelse når de søker om uføretrygd». Bakgrunnen for at departementet foreslår regelendringer er at omleggingen av uføretrygden i 2015 for å «stimulere til yrkesaktivitet» ikke har hatt noen særlig virkning. Høringsnotatet redegjør for hva departementet tenker om hvordan uføretrygdetes yrkesaktivitet skal øke.


I dag kan en uføretrygdet tjene opptil 0,4 G eller ca. 40.000 årlig, uten trekk i trygden. Departementet foreslår å fjerne (eller redusere) fribeløpet og trekke av trygden fra første krone i arbeidsinntekt, men bare beregne trekket på grunnlag av halve arbeidsinntekten så lenge denne er mindre enn ca 100-120 000 årlig (1-1,2 G). Regjeringens ekspertutvalg har tidligere rådet til å fjerne fribeløpet for uføretrygd for å «redusere tilstrømningen til ordningene fordi de blir mindre attraktive» (NOU 2019:7, s.166).


I høringsnotatet står det (s.10) at uføreordningen skal gi «en økonomisk trygghet for personer som ikke kan arbeide, samt stimulere til å utnytte restarbeidsevnen». Økonomisk trygghet er en viktig forutsetning for bedret helse og arbeidsevne. Men notatet drøfter ikke hva de foreslåtte endringene vil bety for den økonomiske tryggheten for dem som mottar uføretrygd, eventuelt gradert uføretrygd. Fokus er ensidig på det departementet kaller «å utnytte restarbeidsevnen».


Departementet frykter at uføretrygden skal bli for «attraktiv». Det virker merkelig, særlig fordi pensjonsreformen har rammet uføretrygdete spesielt hardt. Mange får mye lavere alderspensjon enn med gammel ordning, og lavere enn om de tar ut alderspensjon tidlig. De har bare pensjonsopptjening til 62 år, og de er utestengt fra dagens AFP-ordning og også fra den den nye foreslåtte tilleggspensjonen («nye AFP») til ansatte i bedrifter med tariffavtale.


Når departementet foreslår ordninger som skal «stimulere» til bruk av «restarbeidsevnen», og «gi arbeidsinsentiver» er det underliggende budskapet at de tror trygdesøkerne primært «velger» trygd framfor arbeid. Men endringene de alt har gjort i regelverket for å «stimulere» til arbeid har ikke ført til at flere har fått arbeidsinntekt. Det burde fortelle departementet at de tar feil. Uføretrygd i stedet for arbeidsinntekt er ikke noe vi «velger».


Men departementet synes fortsatt å frykte at flere vil «velge» kombinasjonen av uføretrygd og arbeid framfor fullt arbeid, hvis de på noe tidspunkt kan tjene mer på det. Derav forsøkene på å finjustere trekk i trygd mot inntekt.

Etter vår oppfatning vil de aller fleste som søker uføretrygd heller være i lønnsarbeid så lenge de har helse til det og en jobb å gå til. Prosessene i NAV for å avgjøre om søkeren har rett til uføretrygd,


oppleves av mange som nedverdigende. Dette var noe av bakgrunnen for at LO fikk etablert en tidligpensjonsordning (den gamle AFP-ordningen før 2011) slik at medlemmene skulle ha «rett til en verdig avgang» fra 62 år, uten NAVs uførestempel. Denne muligheten ble tatt bort med pensjonsreformen.


Departementet støtter seg i høringsnotatet på utredninger fra Holden-utvalget (NOU 2019:7 og NOU 2021:2). De ser på uførhet og arbeidsevne som egenskaper ved individet, nærmest uavhengig av sammenhengen. De legger stor vekt på manglende motivasjon som årsak til at uføre ikke er yrkesaktive, derfor mener de at uføres yrkesaktivitet primært må økes ved å påvirke den enkeltes personlig økonomi for å «stimulere». Dette er en merkelig trangsynttilnærming uten faglig dekning. Den skiller seg fullstendig fra tidligere ekspertutredninger om uføretrygd der uførhet blir sett som et forhold mellom individ og omgivelser, ikke som en individuell egenskap eller resultatet av individuelle valg.


I NOU 2000:27 «Sykefravær og uførepensjonering» beskriver man hvordan (arbeids)uførhet oppstår når individets funksjonsnivå ikke svarer til jobbkravene. Uførhet kan oppstå på grunn av endringer i funksjonsnivå, for eksempel på grunn av alder eller sykdom, og på grunn av endringer i jobbkrav og arbeidsvilkår, for eksempel på grunn av jobbskifte eller omorganisering.


I NOU 1976:58 Attføringsarbeidet blir uførepensjon beskrevet som kamuflasje for arbeidsledighet. Med et bedre tilbud i distriktene ville flere vært i arbeid. Utstøting defineres som å ikke kunne beholde en jobb selv om man ønsker det. Utestengning er å ikke kunne få jobb (s. 62). Attføringsbehov og uførhet forklares som misforhold mellom arbeidsmarkedets krav og befolkningens prestasjonsevne (s. 63). Tiltak som blir foreslått er styrket vern mot oppsigelse, at arbeidsmiljølovens bestemmelser om tilrettelegging for yrkeshemmede må skjerpes, og at plikten til bedriftsintern attføring blir gjort mer absolutt. Det blir pekt på behov for varig vernet arbeid med lavere produktivtetskrav. «Når man skal forsøke å forstå denne utstøtings/utestengningsprosessen er det viktig å se dette som et samspill mellom endringer i arbeidslivets krav og det enkelte individs ressurser i vid forstand.» (s.62)


Regjeringens ekspertutvalg nevner arbeidsmarkedets betydning, i tillegg til individegenskapene. De mener at «en av hovedutfordringene med dagens uføreordning er at den legger for lite vekt på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet» (arbeidsgiverne). Men de foreslår ingen tiltak rettet mot arbeidsgiverne, som jo er ansvarlige for arbeidsvilkårene. De foreslår å senke prisen på de uføretrygdetes arbeidskraft, slik at disse skal kunne hevde seg bedre i konkurransen med andre, mer produktive jobbsøkere. Dette mener de kan gjøres ved mer bruk av gradert uføretrygd, og individuelt fastsatt «helsejustert» lønn for uføre som vil prøve seg i arbeidslivet (NOU 2019:7). De viser til dagens bruk av gradert sykmelding som en modell og en god ordning:


NAV lar i dag arbeidsgiver bestemme hvor mange timer en ansatt med gradert sykmelding skal stå i arbeid for den reduserte lønna som gradert sykmelding innebærer. NAV kaller dette «å utnytte restarbeidsevnen». En som er 50% sykmeldt kan få beskjed om å stå i jobb full tid med halv lønn hvis arbeidsgiver mener at vedkommende bare yter halv innsats. Vi anser ikke dette som en god ordning for den sykmeldte. Den overlater i praksis til arbeidsgiver å vurdere hvilken arbeidsbelastning som er forsvarlig for den sykmeldte. Dette har de færreste arbeidsgivere kompetanse til.


Regjeringens ekspertutvalg vil «utnytte de uføres restarbeidsevne» på samme måte. Forslaget om «helsejustert lønn» er ikke spesifikt omtalt i høringsnotatet. Departementet ber foreløpig bare om synspunkt på at flere skal få gradert uføretrygd. Hvis formålet var å gi flere en mulighet for lønnsinntekt, kunne det være verdt å prøve. Men hensikten er «å utnytte restarbeidsevnen» og det er ikke nødvendigvis til den uføretrygdetes fordel.

2

Det er ønskelig å redusere behovet for uføretrygd i befolkningen. Uføretrygd er i dag en tidligpensjonsordning som påfører mottakeren store tap i alderspensjon sammenliknet med ikke- uføre. Å bli avhengig av uføretrygd, betyr å bli fratatt retten til å forsørge seg ved eget arbeid. Men man kan ikke redusere behovet for uføretrygd hvis man ikke vil gjøre noe med arbeidsforholdene som folk blir tilbudt. Uførhet er, som funksjonshemming og yrkeshemming, et forhold mellom individ og omgivelser. Hvis arbeidsevnen er nedsatt på grunn av sykdom eller skade, blir den ikke større av tiltak basert på fordommer om at folk «velger» trygd framfor arbeid.


De foreslåtte regelendringene gir verken større økonomisk trygghet eller større muligheter for pensjonsgivende inntekt for dem som mottar uføretrygd. Hvis man frykter at fribeløpet blir en «psykologisk barriere mot å arbeide ut over fribeløpet», kan man jo bare øke fribeløpet i stedet. Et av departementets forslag er at bare halve lønna som går utover fribeløpet skal skattlegges. Det gir en liten forbedring for den som er uføretrygdet, hvis vi samtidig beholder dagens fribeløp (0,4 G eller ca. 40 000 kroner), i stedet for å kutte fribeløpet til nesten ingenting (0,1 G eller ca 10 000 kroner) slik departementet foreslår. I motsetning til departementet og deres ekspertutvalg tror vi ikke de ekstra kronene vil gjøre uføretrygd mer «attraktivt» enn vanlig lønnsarbeid med forsvarlige arbeidsvilkår, tarifflønn og pensjonsrettigheter.


Når det gjelder de tre konkrete forslagene til endring i fribeløp:


To av modellene vil fjerne fribeløpet, den tredje vil senke fribeløpet til 0,1 G. Alle modellene vil kompensere ved å trekke halvparten av det man tjener, enten opp til 1 G eller 1,2 G.


Notatet viser at 83,8 % er 100 % uføre. Av disse er det bare 22 % som har inntekt ut over uføretrygd. Halvparten av disse, 11 %, har inntekt under 0,4 G. For dem vil en ny modell føre til at de må passe enda bedre på å melde inn alle mulige småbeløp for å ikke bli rammet ved årsoppgjøret.


Det er først når inntekten overstiger 0,8 G at uføre vil komme bedre ut økonomisk. Dette omfatter imidlertid under 7 % av dem som er 100 % uføre, og de vil bare komme marginalt bedre ut.


Den forrige endringen i fribeløpet fra 1 G til 0,4 G hadde nøyaktig samme begrunnelse, at fribeløpet fungerte som en sperre. Notatet viser at dette ikke har ført til at flere er i arbeid, tvert om er det en forsvinnende liten prosent med inntekt over 1 G.


Med dette forslaget vil en oppnå å plage uføre som har nok å plages med fra før uten at flere kommer i arbeid, fordi politikken bygger på den merkelige oppfatningen at den enkelte uføre mangler vilje til arbeid.


Departementet ønsker synspunkter «med hensyn til at flest mulig med en restinntektsevne skal få innvilget en gradert uføreytelse når de søker om uføretrygd».. Ettersom ekspertutvalget kombinerer dette med innføring av «helsejustert lønn» vil vi advare på det sterkeste imot planene. Det betyr å etablere et billig B-lag av arbeidssøkere uten fulle arbeidstakerrettigheter, ikke ulikt fattighjelpens arbeidskraftformidling for hundre år siden.


Oslo 30.07.2021 Pensjon for alle

www.pensjonforalle.no post@pensjonforalle.no